Første helgen i september var det klart for harrfisketur med kompis Geir. Geir har hytte på Renåfjellet, og denne skulle benyttes som base for fiskehelgen. Vi kjørte fra Oslo fredag etter jobb. Da vi kom et stykke nord i Hedmark møtte vi et ufyselig vær. Tåke, styrtregn og beksvart asfalt preget det meste av en ganske utrivelig kjøretur. Det lovet ikke bra for lørdagens fiske. Men etter en god natts søvn våknet vi opp til det perfekte høstvær. Friskt kaldt, deilig klar høstluft og solskinn er det jeg forbinder med fiske etter harr på høsten. Når det i tillegg var tilnærmet vindstille, kan man ikke ønske seg mer.

Gamle rykter om storharr
Etter en god frokost bestående av egg og bacon, satte vi oss i bilen og kjørte avsted. Vi hadde peilet oss inn på en elv hvor Geir og faren hans hadde fått noen riktig pene harr for om lag tjue år siden. Det var visst snakk om harr på rundt kiloen. Håpet var at ting ikke hadde forandret seg altfor mye på de siste tjue årene. I så fall burde det være store muligheter. Et lite problem var at siden dette var så lenge siden, og Geir ikke var store karen den gang, husket han ikke eksakt hvor dette var. Men vi satset på at han skulle kjenne seg igjen når vi nærmet oss området.

Vrien sik
Vi kjørte veien oppover langs elva. Elva så utrolig fin ut der den svingte seg nedover dalsøkket. Den fløt rolig og var preget av kritthvite sandbanker med spredte flekker av vegetasjon. Jeg greide ikke å kjøre langs den veldig lenge, før jeg måtte stoppe og kikke nærmere på den. Bilen ble parkert, og jeg gikk ned mot elvebredden. Med sola i perfekt vinkel, og briller med polariserende glass, hadde jeg veldig fint utsyn over elva. Plutselig så jeg en stor fisk stå i strømmen. Det var en sik. En stor sik. Kanskje mellom en og halvannen kilo. Jeg var ikke sein om å løpe tilbake til bilen og montere matchstanga. Med stang og håv var jeg raskt tilbake. Siken hadde dessverre forsvunnet. Jeg stod en stund og speidet, men kunne ikke se flere fisk. Så ruslet jeg oppover elva, og i en bakevje så jeg flere sik som sirkulerte sløvt rundt. Etter en halvtimes fiske ga jeg opp. Fisken var overhodet ikke interessert i marken jeg serverte. Jeg forsøkte de fleste presentasjonsmåter, men uten å trigge fisken til hugg. Alt var utrolig visuelt, jeg så alle fiskene, men ingen interesse. Kanskje de heller konsentrerte seg om den forestående gytingen.

Jeg gikk tilbake til bilen. Der satt Geir og halvsov. Geir hadde vært igjennom en kneoperasjon kun få dager før turen, så han holdt seg i bilen. Med bærbar DVD-spiller og diverse litteratur synes jeg han var imponerende tålmodig.

Vi kjørte så videre på leiting etter storharrplassen. Vi stoppet flere ganger ved elva, men vi fant ikke plassen hvor Geir hadde fått stor harr. I tillegg var det svært lite aktivitet å se. Jeg så ingen harr, ingen vak, ingenting. Et sted så jeg en mink som lå på rygg i vannet. Når den oppdaget meg, dykket den og svømte i stor fart nedover elva. Var det på grunn av minkens tilstedeværelse harren var fraværende? Det nærmet seg etter hvert middagstider, og vi bestemte oss for å reise tilbake til hytta. Vi snudde og kjørte på andre siden av elva på tilbaketuren.

Fast fisk
Mens vi kjører ser jeg en lovende plass fra bilen. Jeg spør pent Geir om å få stoppe og kikke, og ikke lenge etter jogger jeg ned til elvebredden. Etter litt speiding får jeg øye på en pen harr som står rolig i strømmen. Elvebredden er utrolig gjengrodd, og tette trær henger utover elva. Det vil med andre ord bli vanskelig å presentere agnet. Men jeg ble veldig optimistisk etter å ha sett fisken, og løp tilbake til bilen og hentet fiskeutstyret. Da jeg var tilbake ved elva, står harren der fortsatt. Jeg finner fram en liten mark, og kaster den ut 3-4 meter ovenfor der fisken står. Jeg kunne se alt fisken foretok seg. Når den oppdaget marken skjøt den fram og slurpa den i seg. Et fascinerende syn. Så var det tid for å servere den mark med krok i. Jeg fisket med en 13 fots matchstang (altfor lang i denne vegetasjonen), hvor jeg hadde montert på en stickdupp. En og en halv meters fortom 0,18 sene under duppen, og 10’er krok. Kroken ble agnet, og til tross for overhengende trær greide jeg å forsiktig vippet ut tackelet. Harren oppdaget umiddelbart marken, og skjøt fram. Men søkket gjorde sitt til at marken raskt sank i vannet, sånn at harren bommet på marken. Jeg sveivet opp, og vippet tackelet ut på ny. Det samme gjentok seg. En viss interesse fra harren, men marken ble ført utenfor rekkevidde av søkke og strøm. Flere mislykkede forsøk fulgte. Etter litt kastet jeg ut en mark uten krok i, for å se om fisken fortsatt var interessert. Og det var den, den skjøt fram så fort den så marken, og slurpet den i seg. Det jeg da gjorde var å fjerne splitthaglene fra fortommen, og feste de helt oppe ved duppen, sånn at krokagnet fikk flyte fritt i strømmen under stickduppen. Jeg var klar igjen, og vippet ut på ny. Denne gangen gikk det meget bedre. Harren tok marken, og jeg gjorde et forsiktig tilslag. Det var fast fisk. Etter en kort fight lå fisken i håven. En vakker høstharr. Det var nok en hann, for ryggfinna var veldig bred og stor, med et utrolig flott fargemønster. Fisken så større ut enn jeg trodde, men allikevel dro den vekta til småpene 590 gram. Som nevnt var fisken utrolig fin i fargene, så jeg tenkte å ta et bilde av den, før jeg slapp den tilbake. Men så husket jeg at kameraet lå igjen på hytta. Det var sikkert ikke harren lei seg for, for den fikk raskt friheten tilbake.

Mens jeg holdt på med harren, la jeg merke til at andre fisker begynte å vake. Elva var ganske bred, og halve elva var dekket av hvit sand. Djuprenna gikk rett nedenfor beina mine, og det var naturlig nok her fisken stod. Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde med vadere og fluestang. Det ville vært perfekt å vade på sandbanken, og kaste flua innunder de overhengende trærne, og la flua flyte nedover langs djuprenna. Men dette var en meitetur, og metoden jeg på forhånd hadde lyst til å prøve var longtrotting med mark.

Jeg kunne ikke se flere fisker, men jeg hadde altså hørt og sett fisker som vaket både ovenfor og nedenfor der jeg stod. Jeg bestemte meg for å prøve å trotte stickduppen nedover renna under trærne. En liten mark ble satt på kroken, og jeg vippet ut på ny. Med hjelp av strømmen seilte duppen nedover, med marken fritt hengende under. Av og til holdt jeg igjen litt, sånn at marken skulle stige i vannlaget. Og det var nettopp i en slik liten stopp neste fisk nappet. Duppen gikk under ca. 15 meter nedenfor der jeg satt. Et lett tilslag, og det var fast fisk igjen. Denne var større. Forsiktig fikk jeg den oppover strømmen. Siden harren er relativt løs i munnen ville jeg ikke presse for hardt. Litt etter lå harren i håven. Kroken løsnet greit, og jeg løftet fisken over i en veiepose. Vekta viste 770 gram! ”Jess” tenkte jeg, endelig en specimen harr. Fisken ble så dokumentert med kameraet på mobilen, og satt tilbake.

Jeg hadde helt glemt Geir som satt i bilen. Vi skulle jo ned til hytta igjen og spise middag. Men nå var det enda flere fisker som vake. Det var ikke med lett hjerte jeg forlot plassen, og tuslet tilbake til bilen. På vei til hytta sendte jeg melding til Jonatan, som jeg visste var på harrtur mye lengre sør samme dag. Godt fornøyd sendte jeg følgende melding: ”2 fine harr, største 770 gram”. Det gikk ikke lenge før jeg fikk svar: ”Fikk en harr på 860! Ble jo nødt til å svare på stramminga di, hehe”. Typisk Jonatan, tenkte jeg. Jeg bestemte meg da for å reise tilbake etter middag.

Kilosharr
Som tenkt så gjort. 2-3 timer senere var jeg på tur tilbake. Denne gangen alene. Da jeg kom ned til elva, var det helt dødt. Harren hadde sluttet å vake. Klokka var vel rundt 19. På fine høstdager har jeg også tidligere opplevd at fisket er best godt utpå dagen etter at sola har varmet en stund. Når det så går mot kveld, roer bettet seg. Selv om det nå så helt dødt ut, måtte jeg jo prøve. Jeg agnet kroken, og vippet ut, og lot igjen strømmen føre duppen nedover. Etter et flyt på 20-25 meter går duppen under. Jeg gjør tilslag, og merker at det er fast fisk. Men denne kjennes ganske liten ut. Jeg får relativt raskt snellet den inn, og gjør klar håven. Men fem-seks meter fra beina mine våkner harren. Den ruser av gårde nedover. Nesten så jeg tror at ei gjedde har tatt småharren. Men det er en stor harr jeg har på kroken. Den vil definitivt ikke i håven. Jeg presser fisken ganske hardt, og harren svarer med å velte seg i overflaten. Denne fisken må jeg ikke miste, tenker jeg. Etter noen spennende minutter lykkes jeg med å dra den over håvkanten. Denne er diger! En utrolig pen harr. Jeg er spent når posen med fisken hektes på vekta. Vekta viser 1050 gram! Det er ny pers, og første gang jeg er over den magiske kilosgrensa på harr. Lengden på fisken er 50 cm. En utrolig deilig følelse. Selv om vi aldri fant godplassen fra tjue år tilbake, var det det altså noe i disse ryktene om stor harr fra gamle dager. Selv om jeg er mer enn fornøyd med fisket, gjør jeg et par flyt til med duppen. Men det blir med den ene store harren. Fornøyd og lett til sinns avslutter jeg fisket, og rusler tilbake til bilen. I bilen sender jeg ny melding til Jontatan. ”Harr 1050 gram! Slår du den?”. Får raskt svar hvor han gratulerer meg med fangsten, og legger til at han mistet en stor harr ved håven. Tydeligvis en bra harrdag! Og når NRK radiosporten melder at Norge har slått Slovenia i VM kvalik, er dagen fullkommen.

Fiskehilsen fra
Ulf Erik Forsbakk