Enklere fiske enn forventet
De fleste som fisker litt har hørt om Skogseidvannet i Hordaland og de kjemperøyene som lever der. Pene er de kanskje ikke, men store er de iallfall. Man kan mene hva man vil om røyene, men gøy var det iallfall da jeg var der tidligere i år.

I januar i år reiste fiskekamerat fra SFK Laken, Lars Holmqvist, dit en helg for å prøve dette røyefisket. Han kom hjem med et bredt glis rundt munnen og kunne fortelle om både mange og store fisk. Hans største veide 4740 gram, og i tillegg fikk han en fisk på 2550 gram, og flere mellom 1 og 2 kilo.

Så når han spurte om jeg skulle være med dit i begynnelsen av april, var det ikke nei i min munn.

Skogseidvannet
Det er en ganske så lang kjøretur dit fra Oslo-området, men så lenge veiene var bare gikk det greit. Vi var 6 stykker som dro: jeg, Lars, 3 venner av han fra Sverige; Hasse, Johan og Lennart, og fiskekompisen min, Leif.

Etter en kjøretur på cirka 8 timer var vi fremme i huset vi hadde leid. Det lå bare 300 – 400 meter fra vannkanten, så vi gikk ned for å kikke så snart bilene var parkert. Vannet er verken stort eller lite; man ror tvers over på en knapp halvtime, mens det nok vil ta nærmere en time å ro vannet på langs. Men det er dypt, på godt over 100 meter. Vi hadde leid båter som lå klare, og kunne lettet konstatere at det ikke lå is på vannet (noe det fra tid til annen kan gjøre i begynnelsen av april).

Skogseidvannet (Foto: Ole-Håkon ).

Kvelden gikk med til å knyte takkel og legge opp taktikken. Vi brukte korte, myke stenger, med haspelsnelle og multifilamentsnøre, da fisket ofte kan foregå på dyp ned mot 30 – 40 meter. Nederst knøt vi på en bit med 0.25 – 0.35 millimeter monosnøre, med en stor røyeblink i bunnen. Under denne brukte vi en Owner Mutu light sirkelkrok i størrelse 6. Cirka en halv meter over blinken knøt vi også på en opphengerkrok av samme type.

Lars hadde fått tips om fiskeplasser, og etter studie av kartet bestemte Lars og Hasse seg for å reise til en plass, mens vi i de to andre båtene satset på en annen plass. Så var det bare å (forsøke) å sove – det var ikke lett….

Dårlig start…for noen
Neste morgen spratt vi ut av senga før solen kom opp, og rodde i vei utover vannet. Leif og jeg var snart på plassen vi skulle prøve, men slet litt med å finne bunnen med ankeret til å begynne med. Det kunne bekreftes at vannet var ganske brådypt, da 40 meter tau ble sluppet ut cirka 20-30 meter fra land uten å finne bunnen. Men til slutt hadde vi fått ankerfeste på cirka 30 meters dyp, og fisket kunne begynne. Begge krokene ble agnet med 10 – 12 røde og hvite maggot og sluppet ned til bunnen.

Men tiden gikk uten noe mer enn et enkelt napp, og det begynte å spøke litt for all storfisken jeg hadde drømt om å dra opp. Den andre båten rodde bort der Lars var. Da ringte telefonen. Det var Lars som lurte på hvordan det gikk. Vi sa som sant var; dårlig, og da kunne Lars fortelle at det motsatte var tilfellet der han var. Etter en kort tenkepause, bestemte vi oss for å ro bort dit han.

Kjemperøye
Etter cirka 20 minutters hard roing var vi nesten fremme ved båten med Lars, og vi kunne se at stanga hans sto i en dyp bue. En stor fisk hadde tatt agnet rett før vi ankom, og gikk nå på utras etter utras 20 meter under båten. Det vil si, med så store utras fisken tok, hadde den gått 30-40 meter bort fra båten. Vi la oss til på den andre siden cirka 30 meter unna for å se på hvordan dette gikk. Etter 5 – 10 minutters kjøring begynte fisken å gi seg, og Lars begynte å veive fisken sakte opp. ”Fy f….”, sa Lars, ”vilken fisk!”. Før vi visste ordet av det hadde Hasse lagt håven under fisken, og opp kom en svær klump av ei røye. ”Å, herregud!”, sa jeg. Leif var stum, men satt og gliste, før han hev seg over sin egen stang for å slippe ned. Det samme gjorde jeg, mens gutta i den andre båten fotograferte og veide. ”Hvor mye veier’n?”, ropte jeg. Etter litt ytterligere mas fra meg, kom svaret, etter at vektjusteringer hadde blitt gjort for veienettet. ”6600 gram!!!!”. ”Och efter bara en timmes fiske!”, sa Lars……

Lars med størrøya på 6600 gram (Foto: Lars).

Lars setter storfisken tilbake der den kom fra (Foto: Lars).

Endelig bett
Så begynte også jeg og Leif å lande fisk. Først fikk vi bare 3 hektos røyer, men alle ble veid da gamlepersen min var kun 250 gram. Så ble det personlig rekord igjen med en røye på 580 gram. Småfisk der, men jeg var fornøyd med pers. Så fikk Hasse på en stor fisk. Etter en lengre kjøring kunne han lande en plugg av en hannrøye på hele 4300 gram. Dermed var målet for turen i boks for hans del.

I
Hasse med flott hannrøye på 4300 gram (Foto: Lars).

Slik gikk det slag i slag utover hele dagen. Det beste bettet var nok de tre første timene etter soloppgang, men det ble landet fisk jevnt og trutt utover hele dagen, før bettet bedret seg noe før solnedgangen igjen. Da vi omsider rodde tilbake hadde det vært godvær hele dagen, og jeg kunne notere meg for 30 røyer, med de største på 1450 gram, 1260 gram og 580 gram. Ingen kjemper for min del, altså, men en fin rekke over gamlepersen. Leif hadde landet 25 røyer med den største på 1200 gram, Lars hadde fått flere mellom 1 og 2 kilo i tillegg til den store, og Lennart hadde fått ei røye på 2600 gram. Gutta i den tredje båten hadde dessverre ikke lykkes, primært pga. et alt for lite anker som ikke fant feste i vinden.

Skogseidvannet Leif…. (Foto: Ole-Håkon).

Ny dag
Dagen etter skulle vi rett til plassen vi hadde fått fisk på dagen før. Nå var imidlertid været blitt langt dårligere, og det var regn og en god del vind. Såpass mye vind var det at gutta i tredjebåten, med tanke på ankerfesteproblemene dagen før, bestemte seg for å droppe hele fisket og reise til Bergen i stedet. Lars lå rett ut med feber og hodepine, og Hasse bestemte seg da for også å droppe fisket. Leif og jeg vurderte også om bølgene var for høye, men bestemte oss til slutt for å prøve. Når vi først hadde reist såpass langt måtte det enda verre vær til for å stoppe oss, og Bergen hadde vi da vært i før.

Dermed la vi i vei igjen rett før sola sto opp, og klokka 0700 var vi klare til fiske igjen. Vi hadde lært oss litt taktikk på dag en, og benyttet denne på dag 2. Jeg syntes det fungerte godt å dunke blinken i bunnen jevnlig, men urytmisk, for så å holde den i ro i perioder. Så rotet jeg i bunnen igjen. Jeg var meget bevisst på å holde bunnkontakt hele tiden. Så snart blinken kom for høyt opp fra bunnen, nappet det lite. Uansett var bettet langt dårligere på dag 2. Om dette hadde med været å gjøre, eller noe annet, vet jeg ikke, men det var allikevel da jeg skulle få min største fisk….

Ny personlig rekord for meg også
Klokka 0830 var det som om noe sugde i seg agnet, og før jeg visste ordet av det sto stanga i en dyp bue ned mot vannoverflaten. Det var bare å løsne slurebremsen til et passende nivå, og la fisken gå dit den ønsket. Og gikk gjorde den! Jevnt og trutt tikket snøret ut, og etter hvert var fisken 20 meter ut på siden av båten. Jeg kunne kjenne hjerteslagene mine dunke i hele kroppen. Endelig en slik fisk jeg ville ha! Nå gjaldt det!

Etter det første utraset kunne jeg sveive fisken 15-20 meter inn mot meg, før den prøvde seg igjen og vant 10 – 15 meter med snøre. Men så var det atter igjen slutt, og jeg merket at fisken kom sakte mot meg og oppover i vannmassene. Etter å ha sveivet en stund, begynte vi å kikke over ripa for å se om vi kunne se fisken, men det tok ennå en stund før vi kunne se noen hvite finnekanter langt der nede. ”Å fy f…”, var det eneste jeg kunne utbryte da fisken sakte kom til syne langt der nede i det krystallklare vannet. En stor, kraftig røye kom glidende opp gjennom vannmassene. Det er et syn jeg vil huske lenge.

Da det var bare 5 meter igjen til overflaten, bestemte fisken seg for at nok fikk være nok, og la i vei på et nytt utras. Vi begynte å komme i en kritisk fase, og jeg lot den ta 10 – 15 meter snøre, før jeg økte presset og snudde fiskens kurs mot meg igjen. Snart hadde jeg en utslitt storrøye liggende i overflaten ved siden av båten, og jubelen kunne høres langt unna da fisken ble løftet opp i håven av Leif. Da fikk jeg den store fiskeskjelven, og armene kjentes ut som ospeløv, der jeg satt og prøvde å få ut kroken. Etter fotografering av en skjelven fisker med fisk, kom veienettet frem, og min nye personlige rekord kunne noteres til 4250 gram. En kjemperøye i mine øyne, men faktisk en av mange i Skogseid.

Røya på 4250 gram (Foto: Ole-Håkon).

Så ble fisken satt ut. Den var så sliten at jeg måtte trekke den frem og tilbake i 5 – 10 minutter før den endelig satte kursen støtt ned mot dypet igjen. Det var det flotteste øyeblikket, der jeg så den gromme røya dra dit den kom fra igjen. Sliten, men ellers i fin form.

Men Leif må nok tilbake igjen
Etter denne opplevelsen, må jeg si at en lengre pause for å nyte suksessen var på sin plass. Jeg la meg tilbake i båten, tok en kaffekopp og blåste i hele fiskingen noen minutter. Man skal nyte sin suksess når den kommer, da det jo kan ta mange timer til neste gang.

Leif gjorde imidlertid naturlig nok det motsatte; han fisket enda mer innbitt, etter å ha sett at det gikk an å få storfisk også denne dagen. Etter ytterligere to timer måtte vi imidlertid innse at dagens heller moderate bett hadde gitt seg helt. Vi rodde derfor av gårde for å forsøke noen andre plasser, men uten hell. Til slutt rodde vi tilbake, da vi begynte å bli ganske kalde.

Været ble ikke bedre utover ettermiddagen, men vi prøvde allikevel om det var noe kveldsbett. Det ble noen røyer opp til 350 gram, men ikke det helt store. Totalt fikk vi knappe 20 røyer denne dagen.

Da den siste dagen opprant var fremdeles Lars syk, og regnet øste ned, så vi bestemte oss for å droppe morgenfisket. Leif var naturlig nok klar for mer fiske, men vi bestemte oss allikevel for å reise hjem. Så Leif må nok tilbake igjen for å få seg ei skikkelig storrøye.

Spennende fiske
Alle var imidlertid fornøyde med fangsten, med unntak av svensken med dårlig dregg. Det ble vel totalt 200 – 300 røyer i løpet av helgen, med de største på 6,6, 4,3, 4,25, og 2,6 kilo. I tillegg hadde vi fått en rekke fisk mellom 1 og 2 kilo. Og fisket hadde ikke vært spesielt vanskelig heller. Det er ekstremt spennende å sitte med en liten myk stang i hånda og vite at det er en reell sannsynlighet for at en fisk på 3 – 6 kilo plutselig kan stramme opp snøret. Jeg kan derfor anbefale å prøve Skogseidvannet hvis man ikke har fordommer mot abnormt runde røyer. Vi skal iallfall tilbake i 2005.